fredag 21. november 2014

Er bilbransjens motstand mot elbiler en konspirasjon?


Think - her med bilen de aldri fikk laget
Jeg har lenge ønsket en elbil. Som bilkjøpere flest har jeg har to krav. Den skal ha plass til hele familien. Og den skal ha rekkevidde som en vanlig bil. For elbilen skal erstatte familiebilen. Men bilbransjen lager ikke slike. Enda de lenge har laget elbiler er de alltid små og de har ingen rekkevidde. Jeg husker den merkelige historien med Ford og Think. Ford kjøpte den norske elbilprodusenten i 1999 og solgte den igjen i 2003. Fords handlinger fortonet seg den gangen som resultatet av en direktørs innskytelse om å sette seg inn i elbilproblematikken. Og så fordi Ford var Ford så kjøpte man like godt Think med rubbel og bit, i stedet for å utvikle en egen bil. Var det slik det var?


Les hele kronikken min hos www.elbil.no

søndag 2. november 2014

En historisk parallell til den norske debatten om elbilen

Filmen Who killed the electric car er en fascinerende historisk parallell til dagens debatt.  Denne filmen er verdt å se for de som tror at den norske debatten om elektriske biler handler om at velstående får fine biler subsidiert av fellesskapet. 

Dette er historien om hvordan General Motors skapte en moderne elektrisk bil - EV1- for deretter å fjerne den fra veiene. De fjernet den fordi den var en suksess! En suksess som ikke ga de samme inntektene som de hadde fra sine fossildrevne biler. Den ble laget fordi California innførte krav om at alle bilprodusenter som ville selge biler måtte ha elektriske biler i sin portefølge. Sammen med oljeselskapene presset de California til å endre sitt lovverk. De lykkes med å endre denne politikken. Siden alle bilene ble levert på leasingkontrakter fjernet GM deretter bilene ved å nekte kundene å fornye kontraktene. Alle bilene ble fjernet og destruert. 
General Motors EV1

Ironisk nok skjedde det samme med General Motors også. De gikk konkurs under finanskrisen. Men gjenoppsto basert på statlige lån. Lån som ble drevet frem av politikere støttet av oljeindustrien. Og underveis mens GM inndro alle sine biler lanserte de brenselcellebiler som skulle gå på hydrogen som fremtiden. Som straks ville være her. Hørt den før? Selvfølgelig har du det. Et av kortene som alltid brukes mot den elektriske bilen.

Elbil-entusiaster prøvde å stoppe ødeleggelsen av EV1
Filmen skal ha inspirert Elon Musk til å lage sin plan for en masseprodusert billig elektrisk bil med lang rekkevidde. Den planen publiserte han på Teslas blogg i 2006, samme år som denne filmen kom ut. Som vi vet er Model S en del av den planen, Model S skal gi ham finansielle muskler til å bygge vår tids T Ford og den kommer i 2017 (pluss to tesla uker).
Alle EV1 ble destruert unntatt noen få gitt til museer,
 men på disse ble den elektriske drivlinjen fjernet

Om altså ikke resten av bilindustrien støttet av oljeselskapene greier å stoppe ham. Jeg er sikker på at en rekke norske informasjonsselskaper a la First House tjener gode penger på den kampen de fører. Det blir spennende å følge norske politikere fremover. Det er ikke bare ovenfor Kina de må vise at de har ryggrad.

Link til filmen










Postscript:

Her er en artikkel om forholdet mellom Tesla og resten av bilindustrien. Den viser hvilken reell fare det er for at hele industrien slik vi kjenner den i dag går på samme smellen som i sin tid ødela Kodak. Og her er en artikkel om hvordan økonomene så smått begynner å forstå hva som skjer. Og enda en artikkel som viser at de tyske bilgigantene Mercedes og BMW virkelig står i fare for å gjøre akkurat det samme som Kodak. Og til det får de god hjelp av Europas politikere. Helt til slutt en artikkel som ikke handler om elbiler i det hele tatt. Artikkelen handler i stedet om FNs klimapanel og hvilke katastrofale konsekvenser det får om ikke vi stopper de menneskeskapte klimagassutslippene. 

På besøk hos Jose Avila i Granada, Andalucia

Planen var å sykle fra landsby til landsby og starte og slutte i sentrum av Granada. Jeg var ikke kjent i byen. Og er det fortsatt ikke. Jeg hadde funnet fram til en tur som så lovende ut ved å prøve en ny morsom spansk sykkeltjeneste jeg fant tilfeldig. Så jeg brukte GPS til å finne fram til det stedet i byen hvor turen startet. GPSen tok meg til en trivelig bydel og etter litt fram og tilbake fant jeg en parkeringsplass.
Men før jeg dro på sykkeltur måtte jeg ha litt frokost. Slik endte jeg med å treffe Cafe Bar Avila og barens eier Jose Avila. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Her er han avbildet med den lokale politimannen (i gult) i vinduet. Politimannen ble presentert som nabolagets sjef. Et noe annet forhold til politiet enn jeg hadde opplevd i Baskerland for en evighet siden.


Før jeg hadde funnet min plass ved bardisken ble jeg involvert i samtalen som foregikk før jeg kom inn i lokalet. Hva jeg synes om at en av gjestene hadde satt i gang vifta så alle som satt på rekke og rad fikk gredd håret? Jeg svarte som sant var at det ikke plaget meg.
På facebook skrev jeg følgende etterpå: For å beskrive folk fra Andalucia har spanjoler følgende anekdote. En rik jordeier fra Madrid på vei til Sevilla har kjørt seg bort og nærmer seg et gudsforlatt veikryss som deler veien i to et sted ute i kornåkeren i Andalucia. Ved veikrysset står det en landarbeider. Jordeieren fra Madrid svinger opp til landarbeideren, sveiver ned sidevinduet og peker på en av veiene og stiller følgende spørsmål: Er dette veien til Sevilla, JA eller NEI? (Han i bilen må være fra Madrid men han må ikke være jordeier eller rik. Det bare gjør historien litt bedre.) Og det er dette som gjør det så vidunderlig deilig å være i nettopp Andalucia. Du går på en hvilken som helst bar og før du har tatt en slurk av kaffen har du blitt tatt opp i det gode fellesskap (og det er godt) og fått et nytt hjem.
Slik så det ut i lokalet, det er virkelig å komme på innsiden av byen dette.



Etter sykkelturen min kom jeg tilbake til Jose Avila og baren hans og spiste en sein lunsj. Gaspacho og Paella. Servert av kona hans. Om jeg ikke ville ha litt til? Jeg fikk nok mat. Riktig god ordentlig spansk middagsmat.
Etter at jeg var tilbake i leiligheten der jeg bor, en times kjøretur unna, langs den delen av Middelhavet som er del av provinsen rundt byen Granada, googlet jeg baren. For jeg kunne ikke la være.
Og joda, Bar Avila i Granada kommer opp lenge før jeg er ferdig å bokstavere det. Da burde jo alarmen min gått. Det gjorde den ikke. Her var det brukeranmeldelser i fleng, positive også. Og hva ser jeg? Jo, baren er på lista over de fem beste tapasplassene i byen, for søren! Her burde jeg definitivt ha stoppet opp. Jeg fikk stor respekt for den ferske appelsinjuicen Herr Avila lagde til meg og de rista toastene med ferskenmarmelade smakte akkurat så godt som de skulle. Men noe fancy var det ikke. Heldigvis. Heller ikke middagen kona serverte meg. Men god var den. Det var først når jeg begynte å bla i bildene som også dukket opp at jeg ante uråd. For bildet av bardisken var et slikt som du finner som dusinvare i hvilket som helst Grunerløkka-etablissement hvor som helst i verden hvor unge hippe drikker latten sin. Der sto ikke Soberanos-flaska på sitt vante sted, der var ikke heller den haugen med kvitteringer over avslutta fotballveddemål mellom stamgjestene. Og jeg er ganske sikker på at der spiser ikke Herr og Fru Avila sin faste forsinkete middag med svigermor innerst i lokalet etter at gjestene har fått sitt. Der står det nok heller ikke noen egen bøtte hvor gjestene kan legge igjen tips. Eller om det gjør det, så går ikke innholdet til lokale aktiviteter for ungdommen i "el barrio". Det gjør den her. Og den lokale politimannen stikker sikkert ikke innom for å bli avbildet med bareier Avila. Det gjør han her, fordi han er en av stamgjestene.
Og her kommer poenget mitt, om det er noe; vi tror alltid at Google ser alt og alle. Men det gjør de slettes ikke. Det er med Google som med alt annet. De ser det pengene våre ser. Og da ser de ikke Jose Avila og hans viktige verden. Vi følger tripadvisor og går forbi. Det burde vi kanskje ikke gjøre?

Her er den EKTE bar Avila i Granada (Cafe Bar Calle Real de Cartuja, 63, 18012 Granada). For det du ikke finner ved å google noen, det finner du kanskje ved å bruke google street view.



Og jeg fikk en riktig fin sykkeltur rundt Granada, selv om jeg aldri fant fram til den ruta jeg hadde funnet på nettet og som jeg hadde planlagt å følge. Hva som skjedde vet jeg ikke helt. Turen jeg hadde funnet skulle ta  meg med på stille og ikke minst flate veier i en fin bue rundt den vakre provinshovedstaden. Det gikk helt skeis. I stedet endte jeg opp å repetere det jeg gjorde forrige helg. Da klatret jeg opp til 2100 meters høyde i Sierra Nevada. Så høyt opp kom jeg ikke. I stedet forvillet jeg meg til en vakker landby som rett nok befant seg på nesten 1200 meter. Her er et bilde som beskriver ganske godt hvordan turen var.