søndag 2. november 2014

På besøk hos Jose Avila i Granada, Andalucia

Planen var å sykle fra landsby til landsby og starte og slutte i sentrum av Granada. Jeg var ikke kjent i byen. Og er det fortsatt ikke. Jeg hadde funnet fram til en tur som så lovende ut ved å prøve en ny morsom spansk sykkeltjeneste jeg fant tilfeldig. Så jeg brukte GPS til å finne fram til det stedet i byen hvor turen startet. GPSen tok meg til en trivelig bydel og etter litt fram og tilbake fant jeg en parkeringsplass.
Men før jeg dro på sykkeltur måtte jeg ha litt frokost. Slik endte jeg med å treffe Cafe Bar Avila og barens eier Jose Avila. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Her er han avbildet med den lokale politimannen (i gult) i vinduet. Politimannen ble presentert som nabolagets sjef. Et noe annet forhold til politiet enn jeg hadde opplevd i Baskerland for en evighet siden.


Før jeg hadde funnet min plass ved bardisken ble jeg involvert i samtalen som foregikk før jeg kom inn i lokalet. Hva jeg synes om at en av gjestene hadde satt i gang vifta så alle som satt på rekke og rad fikk gredd håret? Jeg svarte som sant var at det ikke plaget meg.
På facebook skrev jeg følgende etterpå: For å beskrive folk fra Andalucia har spanjoler følgende anekdote. En rik jordeier fra Madrid på vei til Sevilla har kjørt seg bort og nærmer seg et gudsforlatt veikryss som deler veien i to et sted ute i kornåkeren i Andalucia. Ved veikrysset står det en landarbeider. Jordeieren fra Madrid svinger opp til landarbeideren, sveiver ned sidevinduet og peker på en av veiene og stiller følgende spørsmål: Er dette veien til Sevilla, JA eller NEI? (Han i bilen må være fra Madrid men han må ikke være jordeier eller rik. Det bare gjør historien litt bedre.) Og det er dette som gjør det så vidunderlig deilig å være i nettopp Andalucia. Du går på en hvilken som helst bar og før du har tatt en slurk av kaffen har du blitt tatt opp i det gode fellesskap (og det er godt) og fått et nytt hjem.
Slik så det ut i lokalet, det er virkelig å komme på innsiden av byen dette.



Etter sykkelturen min kom jeg tilbake til Jose Avila og baren hans og spiste en sein lunsj. Gaspacho og Paella. Servert av kona hans. Om jeg ikke ville ha litt til? Jeg fikk nok mat. Riktig god ordentlig spansk middagsmat.
Etter at jeg var tilbake i leiligheten der jeg bor, en times kjøretur unna, langs den delen av Middelhavet som er del av provinsen rundt byen Granada, googlet jeg baren. For jeg kunne ikke la være.
Og joda, Bar Avila i Granada kommer opp lenge før jeg er ferdig å bokstavere det. Da burde jo alarmen min gått. Det gjorde den ikke. Her var det brukeranmeldelser i fleng, positive også. Og hva ser jeg? Jo, baren er på lista over de fem beste tapasplassene i byen, for søren! Her burde jeg definitivt ha stoppet opp. Jeg fikk stor respekt for den ferske appelsinjuicen Herr Avila lagde til meg og de rista toastene med ferskenmarmelade smakte akkurat så godt som de skulle. Men noe fancy var det ikke. Heldigvis. Heller ikke middagen kona serverte meg. Men god var den. Det var først når jeg begynte å bla i bildene som også dukket opp at jeg ante uråd. For bildet av bardisken var et slikt som du finner som dusinvare i hvilket som helst Grunerløkka-etablissement hvor som helst i verden hvor unge hippe drikker latten sin. Der sto ikke Soberanos-flaska på sitt vante sted, der var ikke heller den haugen med kvitteringer over avslutta fotballveddemål mellom stamgjestene. Og jeg er ganske sikker på at der spiser ikke Herr og Fru Avila sin faste forsinkete middag med svigermor innerst i lokalet etter at gjestene har fått sitt. Der står det nok heller ikke noen egen bøtte hvor gjestene kan legge igjen tips. Eller om det gjør det, så går ikke innholdet til lokale aktiviteter for ungdommen i "el barrio". Det gjør den her. Og den lokale politimannen stikker sikkert ikke innom for å bli avbildet med bareier Avila. Det gjør han her, fordi han er en av stamgjestene.
Og her kommer poenget mitt, om det er noe; vi tror alltid at Google ser alt og alle. Men det gjør de slettes ikke. Det er med Google som med alt annet. De ser det pengene våre ser. Og da ser de ikke Jose Avila og hans viktige verden. Vi følger tripadvisor og går forbi. Det burde vi kanskje ikke gjøre?

Her er den EKTE bar Avila i Granada (Cafe Bar Calle Real de Cartuja, 63, 18012 Granada). For det du ikke finner ved å google noen, det finner du kanskje ved å bruke google street view.



Og jeg fikk en riktig fin sykkeltur rundt Granada, selv om jeg aldri fant fram til den ruta jeg hadde funnet på nettet og som jeg hadde planlagt å følge. Hva som skjedde vet jeg ikke helt. Turen jeg hadde funnet skulle ta  meg med på stille og ikke minst flate veier i en fin bue rundt den vakre provinshovedstaden. Det gikk helt skeis. I stedet endte jeg opp å repetere det jeg gjorde forrige helg. Da klatret jeg opp til 2100 meters høyde i Sierra Nevada. Så høyt opp kom jeg ikke. I stedet forvillet jeg meg til en vakker landby som rett nok befant seg på nesten 1200 meter. Her er et bilde som beskriver ganske godt hvordan turen var.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar