fredag 12. september 2014

Adjø Bil 1.0 – Her kommer Bil 2.0!


NRK hadde seint søndag kveld ”Elbilstøtten er galskapspolitikk” som hovedoppslag på nettet. Saken ble fulgt opp med et bilde av en Tesla Model S som kommer susende rett mot oss. Den dyreste utgaven koster nesten en million kroner uten at en krone går til fellesskapet. Slik er det fordi Tesla på samme måte som alle andre elbiler etter klimaforliket på Stortinget i 2007 er fritatt alle vanlige bilavgifter. Det er dette som er elbilstøtten. Og elbilstøtten er galskapspolitikk. Er den det? 

Oppslaget bygget på et intervju med professor Anders Skonhoft ved sosialøkonomisk institutt, NTNU. Skonhoft argumenterer for at den norske elbilstøtten er svært dårlig forvaltning av fellesskapets verdier. Den gir oss rett og slett ingen miljøgevinst. Vi burde heller kjøpe større klimakvoter. Produksjonen er mer skitten enn produksjonen av vanlige diesel- og bensinbiler. Og kanskje aller mest overraskende, en av de mest avanserte bensindrevne bilene på markedet i dag, Toyotas hybridbil Prius, forurenser mye mindre enn elbilene selv når vi bare ser på daglig drift isolert. Og det til tross for at elbileierne aldri er innom bensinstasjonen mens Toyota Prius ikke kan kjøre en eneste meter uten bensin. Elbilene forurenser altså mer enn bensinbilene! Og Skonhoft gir oss dokumentasjon, fra US Department of Energy. Hva holder vi på med? Lar vi de rikeste blant oss få sine luksusbiler på billigsalg, mens resten av befolkningen må betale for gildet? I sannhet rein skjær galskap. Om det er slik. Er det det?

For å finne svaret på det må vi først langt tilbake i tid. Til tiden da Bil 1.0 ble skapt. Henry Ford skapte bilfabrikken sin i 1903 og på veien fram til Bil 1.0 gikk han igjennom nesten hele alfabetet. En av bilene han skapte het faktisk ”Model S”. Men det som ble Bil 1.0 var Ford Model T, eller bare ”T-Ford”. Den første kom i 1908. Det ble verdens første masseproduserte bil. Før T-Forden kom, var bilen leketøy for de aller rikeste. T-Forden gjorde bilen til vanlige folks foretrukne framkomstmiddel. Den ble etter hvert produsert over hele verden og visstnok ble det satt opp samlebånd som produserte T-Forden også i Norge. Og helt inn til 1920-tallet dominerte T-Forden verdens produksjon av privatbiler. Bil 1.0 var skapt. Bilen som vanlige folk hadde råd til.

Resten av svaret handler om vår tid. For Bil 2.0 skapes nå. Den vil også være vanlige folks foretrukne transportmiddel. Den vil være rimelig og den vil ha lang rekkevidde. Det som skiller 2.0 fra 1.0 er først og fremst at Bil 2.0 vil være en nullutslippsbil. Da dagens klimaforlik ble laget på Stortinget i 2007 trodde mange at Bil 2.0 skulle være en firedørsutgave av den norske bilen Think og at den skulle kjøre mer enn 200 km på en ladning. Slik ble det ikke. Nissan Leaf slik vi kjenner den i dag er ikke bilen vi venter på. Den har ingen rekkevidde. Og som motorjournalisten til E24 skrev forrige dagen, heter den ikke E-Golf. For heller ikke den har noen rekkevidde å skrive hjem om. Men det som kjennetegner disse bilene, og flere som dem, er at takket være den norske elbilpolitikken, er de det nærmeste vi kommer nullutslippsbiler som vanlige nordmenn har råd til – og det til tross for at det koster mer å produsere dem enn bilene som går på olje. Fordi de er fritatt for bilavgiftene våre. Og det er her det går i ball for Skonhoft: Norsk elbilpolitikk handler ikke om å gi oss tilgang til allerede ferdigproduserte nullutslippsbiler, politikken handler om å skape rammene for at slik produksjon skal komme i gang. Og den norske politikken er ikke enestående. Internasjonalt er det incentiver i bruk flere steder for samme formål. Kanskje det mest spennende for skapingen av Bil 2.0 er det som skjer i Kina, verdens mest hurtigvoksende bilmarked som innen 2020 i hovedsak skal handle om nullutslippsbiler.

Men hva hjelper alt dette - om det er slik Skonhoft skriver at elbilen slipper ut mer klimagasser når den kjører enn de mest moderne bensinbilene? Burde vi ikke bare gi opp hele drømmen og kjøpe oss en Toyota Prius? Nei, selvfølgelig forurenser ikke en norsk sjåfør som kjører en Tesla Model S mer enn hun som kjører en Prius. Skonhoft tar utgangspunkt i elektriske biler som henter sin energi fra den delen av USA hvor det er kullkraftverk som forsyner nettet med elektrisitet når han lager sammenligningen. Som kjent får vi det meste fra vannkraften vår.

Og kanskje er Elon Musk, mannen bak Tesla, vår tids Henry Ford. I 2006 la han ut sin ”hemmelige plan” på nettet. Model S skulle bli verdens første elektriske sedan med lang rekkevidde. I fjor kom den til Norge. Takket være vår elbilpolitikk har mange råd til å la den erstatte familiens oljedrevne hovedbil. Etter planen skulle Model S gi Tesla økonomi til å skape en masseprodusert elbil for hele familien som alle skulle ha råd til å kjøpe. Etter Elon Musks plan skal det skje i 2017. Samme år som Stortingets elbilpolitikk skal avsluttes. Galskapspolitikk? Kanskje er snarere slik at elbilpolitikken er et internasjonalt bidrag til skapingen av Bil 2.0. Om den altså får fortsette.

Postscript:
Her er en aviskommentar som viser hvordan tysk bilindustri sammen med Angela Merkel har lykkes å motarbeide EUs klimagassdirektiv for på denne måten forlenge livet til den forbrenningsteknologi som sitter i dagens diesel- og bensinbiler. Paradokset er at det gjør dem dårligere tilpasset de kravene som er på vei inn i verdens raskest voksende bilmarked; det kinesiske. Kina satser på bil 2.0.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar