Er bilbransjens motstand mot elbiler en konspirasjon?

Think - her med bilen de aldri fikk laget

Jeg har lenge ønsket en elbil. Som bilkjøpere flest har jeg har to krav. Den skal ha plass til hele familien. Og den skal ha rekkevidde som en vanlig bil. For elbilen skal erstatte familiebilen. Men bilbransjen lager ikke slike. Enda de lenge har laget elbiler er de alltid små og de har ingen rekkevidde. Jeg husker den merkelige historien med Ford og Think. Ford kjøpte den norske elbilprodusenten i 1999 og solgte den igjen i 2003. Fords handlinger fortonet seg den gangen som resultatet av en direktørs innskytelse om å sette seg inn i elbilproblematikken. Og så fordi Ford var Ford så kjøpte man like godt Think med rubbel og bit, i stedet for å utvikle en egen bil. Var det slik det var?


Les hele kronikken min hos www.elbil.no

En historisk parallell til den norske debatten om elbilen

Filmen Who killed the electric car er en fascinerende historisk parallell til dagens debatt.  Denne filmen er verdt å se for de som tror at den norske debatten om elektriske biler handler om at velstående får fine biler subsidiert av fellesskapet. 

Dette er historien om hvordan General Motors skapte en moderne elektrisk bil - EV1- for deretter å fjerne den fra veiene. De fjernet den fordi den var en suksess! En suksess som ikke ga de samme inntektene som de hadde fra sine fossildrevne biler. Den ble laget fordi California innførte krav om at alle bilprodusenter som ville selge biler måtte ha elektriske biler i sin portefølge. Sammen med oljeselskapene presset de California til å endre sitt lovverk. De lykkes med å endre denne politikken. Siden alle bilene ble levert på leasingkontrakter fjernet GM deretter bilene ved å nekte kundene å fornye kontraktene. Alle bilene ble fjernet og destruert. 

General Motors EV1

Ironisk nok skjedde det samme med General Motors også. De gikk konkurs under finanskrisen. Men gjenoppsto basert på statlige lån. Lån som ble drevet frem av politikere støttet av oljeindustrien. Og underveis mens GM inndro alle sine biler lanserte de brenselcellebiler som skulle gå på hydrogen som fremtiden. Som straks ville være her. Hørt den før? Selvfølgelig har du det. Et av kortene som alltid brukes mot den elektriske bilen.

Elbil-entusiaster prøvde å stoppe ødeleggelsen av EV1

Filmen skal ha inspirert Elon Musk til å lage sin plan for en masseprodusert billig elektrisk bil med lang rekkevidde. Den planen publiserte han på Teslas blogg i 2006, samme år som denne filmen kom ut. Som vi vet er Model S en del av den planen, Model S skal gi ham finansielle muskler til å bygge vår tids T Ford og den kommer i 2017 (pluss to tesla uker).

Alle EV1 ble destruert unntatt noen få gitt til museer,
 men på disse ble den elektriske drivlinjen fjernet

Om altså ikke resten av bilindustrien støttet av oljeselskapene greier å stoppe ham. Jeg er sikker på at en rekke norske informasjonsselskaper a la First House tjener gode penger på den kampen de fører. Det blir spennende å følge norske politikere fremover. Det er ikke bare ovenfor Kina de må vise at de har ryggrad.

Link til filmen. 

Postscript:

Her er en artikkel om forholdet mellom Tesla og resten av bilindustrien. Den viser hvilken reell fare det er for at hele industrien slik vi kjenner den i dag går på samme smellen som i sin tid ødela Kodak. Og her er en artikkel om hvordan økonomene så smått begynner å forstå hva som skjer. Og enda en artikkel som viser at de tyske bilgigantene Mercedes og BMW virkelig står i fare for å gjøre akkurat det samme som Kodak. Og til det får de god hjelp av Europas politikere. Helt til slutt en artikkel som ikke handler om elbiler i det hele tatt. Artikkelen handler i stedet om FNs klimapanel og hvilke katastrofale konsekvenser det får om ikke vi stopper de menneskeskapte klimagassutslippene. 

På besøk hos Jose Avila i Granada, Andalucia

Planen var å sykle fra landsby til landsby og starte og slutte i sentrum av Granada. Jeg var ikke kjent i byen. Og er det fortsatt ikke. Jeg hadde funnet fram til en tur som så lovende ut ved å prøve en ny morsom spansk sykkeltjeneste jeg fant tilfeldig. Så jeg brukte GPS til å finne fram til det stedet i byen hvor turen startet. GPSen tok meg til en trivelig bydel og etter litt fram og tilbake fant jeg en parkeringsplass.
Men før jeg dro på sykkeltur måtte jeg ha litt frokost. Slik endte jeg med å treffe Cafe Bar Avila og barens eier Jose Avila. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Her er han avbildet med den lokale politimannen (i gult) i vinduet. Politimannen ble presentert som nabolagets sjef. Et noe annet forhold til politiet enn jeg hadde opplevd i Baskerland for en evighet siden.

Før jeg hadde funnet min plass ved bardisken ble jeg involvert i samtalen som foregikk før jeg kom inn i lokalet. Hva jeg synes om at en av gjestene hadde satt i gang vifta så alle som satt på rekke og rad fikk gredd håret? Jeg svarte som sant var at det ikke plaget meg.
På facebook skrev jeg følgende etterpå: For å beskrive folk fra Andalucia har spanjoler følgende anekdote. En rik jordeier fra Madrid på vei til Sevilla har kjørt seg bort og nærmer seg et gudsforlatt veikryss som deler veien i to et sted ute i kornåkeren i Andalucia. Ved veikrysset står det en landarbeider. Jordeieren fra Madrid svinger opp til landarbeideren, sveiver ned sidevinduet og peker på en av veiene og stiller følgende spørsmål: Er dette veien til Sevilla, JA eller NEI? (Han i bilen må være fra Madrid men han må ikke være jordeier eller rik. Det bare gjør historien litt bedre.) Og det er dette som gjør det så vidunderlig deilig å være i nettopp Andalucia. Du går på en hvilken som helst bar og før du har tatt en slurk av kaffen har du blitt tatt opp i det gode fellesskap (og det er godt) og fått et nytt hjem.
Slik så det ut i lokalet, det er virkelig å komme på innsiden av byen dette.



Etter sykkelturen min kom jeg tilbake til Jose Avila og baren hans og spiste en sein lunsj. Gaspacho og Paella. Servert av kona hans. Om jeg ikke ville ha litt til? Jeg fikk nok mat. Riktig god ordentlig spansk middagsmat.
Etter at jeg var tilbake i leiligheten der jeg bor, en times kjøretur unna, langs den delen av Middelhavet som er del av provinsen rundt byen Granada, googlet jeg baren. For jeg kunne ikke la være.
Og joda, Bar Avila i Granada kommer opp lenge før jeg er ferdig å bokstavere det. Da burde jo alarmen min gått. Det gjorde den ikke. Her var det brukeranmeldelser i fleng, positive også. Og hva ser jeg? Jo, baren er på lista over de fem beste tapasplassene i byen, for søren! Her burde jeg definitivt ha stoppet opp. Jeg fikk stor respekt for den ferske appelsinjuicen Herr Avila lagde til meg og de rista toastene med ferskenmarmelade smakte akkurat så godt som de skulle. Men noe fancy var det ikke. Heldigvis. Heller ikke middagen kona serverte meg. Men god var den. Det var først når jeg begynte å bla i bildene som også dukket opp at jeg ante uråd. For bildet av bardisken var et slikt som du finner som dusinvare i hvilket som helst Grunerløkka-etablissement hvor som helst i verden hvor unge hippe drikker latten sin. Der sto ikke Soberanos-flaska på sitt vante sted, der var ikke heller den haugen med kvitteringer over avslutta fotballveddemål mellom stamgjestene. Og jeg er ganske sikker på at der spiser ikke Herr og Fru Avila sin faste forsinkete middag med svigermor innerst i lokalet etter at gjestene har fått sitt. Der står det nok heller ikke noen egen bøtte hvor gjestene kan legge igjen tips. Eller om det gjør det, så går ikke innholdet til lokale aktiviteter for ungdommen i "el barrio". Det gjør den her. Og den lokale politimannen stikker sikkert ikke innom for å bli avbildet med bareier Avila. Det gjør han her, fordi han er en av stamgjestene.
Og her kommer poenget mitt, om det er noe; vi tror alltid at Google ser alt og alle. Men det gjør de slettes ikke. Det er med Google som med alt annet. De ser det pengene våre ser. Og da ser de ikke Jose Avila og hans viktige verden. Vi følger tripadvisor og går forbi. Det burde vi kanskje ikke gjøre?

Her er den EKTE bar Avila i Granada (Cafe Bar Calle Real de Cartuja, 63, 18012 Granada). For det du ikke finner ved å google noen, det finner du kanskje ved å bruke google street view.

Og jeg fikk en riktig fin sykkeltur rundt Granada, selv om jeg aldri fant fram til den ruta jeg hadde funnet på nettet og som jeg hadde planlagt å følge. Hva som skjedde vet jeg ikke helt. Turen jeg hadde funnet skulle ta  meg med på stille og ikke minst flate veier i en fin bue rundt den vakre provinshovedstaden. Det gikk helt skeis. I stedet endte jeg opp å repetere det jeg gjorde forrige helg. Da klatret jeg opp til 2100 meters høyde i Sierra Nevada. Så høyt opp kom jeg ikke. I stedet forvillet jeg meg til en vakker landby som rett nok befant seg på nesten 1200 meter. Her er et bilde som beskriver ganske godt hvordan turen var.

Adjø Bil 1.0 – Her kommer Bil 2.0!

NRK hadde seint søndag kveld ”Elbilstøtten er galskapspolitikk” som hovedoppslag på nettet. Saken ble fulgt opp med et bilde av en Tesla Model S som kommer susende rett mot oss. Den dyreste utgaven koster nesten en million kroner uten at en krone går til fellesskapet. Slik er det fordi Tesla på samme måte som alle andre elbiler etter klimaforliket på Stortinget i 2007 er fritatt alle vanlige bilavgifter. Det er dette som er elbilstøtten. Og elbilstøtten er galskapspolitikk. Er den det? 

Oppslaget bygget på et intervju med professor Anders Skonhoft ved sosialøkonomisk institutt, NTNU. Skonhoft argumenterer for at den norske elbilstøtten er svært dårlig forvaltning av fellesskapets verdier. Den gir oss rett og slett ingen miljøgevinst. Vi burde heller kjøpe større klimakvoter. Produksjonen er mer skitten enn produksjonen av vanlige diesel- og bensinbiler. Og kanskje aller mest overraskende, en av de mest avanserte bensindrevne bilene på markedet i dag, Toyotas hybridbil Prius, forurenser mye mindre enn elbilene selv når vi bare ser på daglig drift isolert. Og det til tross for at elbileierne aldri er innom bensinstasjonen mens Toyota Prius ikke kan kjøre en eneste meter uten bensin. Elbilene forurenser altså mer enn bensinbilene! Og Skonhoft gir oss dokumentasjon, fra US Department of Energy. Hva holder vi på med? Lar vi de rikeste blant oss få sine luksusbiler på billigsalg, mens resten av befolkningen må betale for gildet? I sannhet rein skjær galskap. Om det er slik. Er det det?

For å finne svaret på det må vi først langt tilbake i tid. Til tiden da Bil 1.0 ble skapt. Henry Ford skapte bilfabrikken sin i 1903 og på veien fram til Bil 1.0 gikk han igjennom nesten hele alfabetet. En av bilene han skapte het faktisk ”Model S”. Men det som ble Bil 1.0 var Ford Model T, eller bare ”T-Ford”. Den første kom i 1908. Det ble verdens første masseproduserte bil. Før T-Forden kom, var bilen leketøy for de aller rikeste. T-Forden gjorde bilen til vanlige folks foretrukne framkomstmiddel. Den ble etter hvert produsert over hele verden og visstnok ble det satt opp samlebånd som produserte T-Forden også i Norge. Og helt inn til 1920-tallet dominerte T-Forden verdens produksjon av privatbiler. Bil 1.0 var skapt. Bilen som vanlige folk hadde råd til.

Resten av svaret handler om vår tid. For Bil 2.0 skapes nå. Den vil også være vanlige folks foretrukne transportmiddel. Den vil være rimelig og den vil ha lang rekkevidde. Det som skiller 2.0 fra 1.0 er først og fremst at Bil 2.0 vil være en nullutslippsbil. Da dagens klimaforlik ble laget på Stortinget i 2007 trodde mange at Bil 2.0 skulle være en firedørsutgave av den norske bilen Think og at den skulle kjøre mer enn 200 km på en ladning. Slik ble det ikke. Nissan Leaf slik vi kjenner den i dag er ikke bilen vi venter på. Den har ingen rekkevidde. Og som motorjournalisten til E24 skrev forrige dagen, heter den ikke E-Golf. For heller ikke den har noen rekkevidde å skrive hjem om. Men det som kjennetegner disse bilene, og flere som dem, er at takket være den norske elbilpolitikken, er de det nærmeste vi kommer nullutslippsbiler som vanlige nordmenn har råd til – og det til tross for at det koster mer å produsere dem enn bilene som går på olje. Fordi de er fritatt for bilavgiftene våre. Og det er her det går i ball for Skonhoft: Norsk elbilpolitikk handler ikke om å gi oss tilgang til allerede ferdigproduserte nullutslippsbiler, politikken handler om å skape rammene for at slik produksjon skal komme i gang. Og den norske politikken er ikke enestående. Internasjonalt er det incentiver i bruk flere steder for samme formål. Kanskje det mest spennende for skapingen av Bil 2.0 er det som skjer i Kina, verdens mest hurtigvoksende bilmarked som innen 2020 i hovedsak skal handle om nullutslippsbiler.

Men hva hjelper alt dette - om det er slik Skonhoft skriver at elbilen slipper ut mer klimagasser når den kjører enn de mest moderne bensinbilene? Burde vi ikke bare gi opp hele drømmen og kjøpe oss en Toyota Prius? Nei, selvfølgelig forurenser ikke en norsk sjåfør som kjører en Tesla Model S mer enn hun som kjører en Prius. Skonhoft tar utgangspunkt i elektriske biler som henter sin energi fra den delen av USA hvor det er kullkraftverk som forsyner nettet med elektrisitet når han lager sammenligningen. Som kjent får vi det meste fra vannkraften vår.

Og kanskje er Elon Musk, mannen bak Tesla, vår tids Henry Ford. I 2006 la han ut sin ”hemmelige plan” på nettet. Model S skulle bli verdens første elektriske sedan med lang rekkevidde. I fjor kom den til Norge. Takket være vår elbilpolitikk har mange råd til å la den erstatte familiens oljedrevne hovedbil. Etter planen skulle Model S gi Tesla økonomi til å skape en masseprodusert elbil for hele familien som alle skulle ha råd til å kjøpe. Etter Elon Musks plan skal det skje i 2017. Samme år som Stortingets elbilpolitikk skal avsluttes. Galskapspolitikk? Kanskje er snarere slik at elbilpolitikken er et internasjonalt bidrag til skapingen av Bil 2.0. Om den altså får fortsette.

Postscript:
Her er en aviskommentar som viser hvordan tysk bilindustri sammen med Angela Merkel har lykkes å motarbeide EUs klimagassdirektiv for på denne måten forlenge livet til den forbrenningsteknologi som sitter i dagens diesel- og bensinbiler. Paradokset er at det gjør dem dårligere tilpasset de kravene som er på vei inn i verdens raskest voksende bilmarked; det kinesiske. Kina satser på bil 2.0.

Ungdomskultur i dag

Hva betyr ungdomskultur i dag? Et foredrag om dagens generasjon av unge og deres fellesskap.

Her finner du en pdf av foredraget: Ungdomskultur i dag

Innlegg på Erfaringsseminaret Ungdata 2012 og 2013, Rica Park Hotel, Sandefjord, 12 september

Homage til Europas fortapte middelklasse

Du ser dem ikke så godt akkurat nå. Jeg har utsikt utover La Rambla i Barcelona fra en leilighet flere etasjer over gatenivå. Det er sommer og sol. På dagtid er den gamle delen av byen scene for turister som flanerer opp og ned hovedgaten. Det er fortauskafeer, iskrembarer, restauranter og på hjørnet under meg er det også kjøp og salg av gullsmykker. Du finner en vakker bokhandel i den trange gaten inn til kirken Santa Maria del Pi.

Men de er der. De som er self employed. Han som selger håndlagde vifter spredt ut på gaten foran seg. Hun som synger med en fyldig røst ute av proposjon med den lille kroppen. De utallige selgerne av billige plastikkleker, de enda flere som selger coca cola fra six packs de har stripset til den ene hånden mens de påkaller vår oppmerksomhet med den andre. Om noen timer når solen går ned kommer det flere. Mange flere. Roseselgerne. Fotografene. Og sexarbeiderne. Etter midnatt når fortauskafeene også stenger og vi turister går fra bar til bar dominerer disse selvengasjerte arbeiderne gatebildet.

Og hva er så overraskende ved dette? Slik har vel bykjernene i Europa sett ut lenge? Det er vel en kjent sak at Europas velstand har gått hånd i hånd med et filleproletariat? Likevel er noe her helt nytt.

For temmelig nøyaktig syttifem år siden, under den spanske borgerkrigen, befant George Orwell seg et par kvartaler lenger ned samme gaten. Han hadde blitt tipset om at noe var i ferd med å skje på  Telegrafen, en bygning noen kvartaler lengre opp fra der jeg sitter, på Plaza de Catalunia. Orwell drar for å se hva som hadde skjedd. I det han skal passere under meg på gata hører han skuddveksling og   finner tilflukt i sidegaten.

Orwell var vitne til at det bryter ut åpen konflikt mellom kommunistene og anarkistene. Republikken var i indre oppløsning. Orwell kom seg etterhvert tilbake til England og skrev Homage to Catalonia. Et bittert oppgjør med hvordan en verden går i oppløsning innenfra.

Slik er det blitt igjen. For om vi turister stopper opp og ser litt nærmere på de som beveger seg mellom oss, er det mulig vi vil bli overrasket. For bare noen få år siden var den selvengasjerte gatearbeideren som fylte Europas turistområder unge menn fra Afrika. Nå har vi jaget ham hjem.

De som i dag forsøker å selge meg blinkende   solbriller i plastikk var i går medlem av Spanias         middelklasse.


Post Script

Her er en god kommentar til det globale nedbyggingen av middelklassesamfunnet: Luis Fernández-Galiano i El Pais. Her kobles det som skjer i Egypt, i Tyrkia og i Brasil med det som skjer i Spania. Stadig større grupper av samfunnets middelklasse får problemer, enten fordi de mister jobben, eller fordi det jobben betaler ikke lenger dekker helt nødvendige behov.  Vi får det en sosiolog i England beskriver som et nytt arbeidsmarked hvor stadig flere av oss får arbeidsbetingelser som utnytter hull og mangler i eksisterende lovverk: Guy Standing i The Guardian Dette er arbeid det er vanskelig å leve av. Disse prosessene rammer også det norske arbeidsmarkedet: Noen betaler prisen.

Ungdomskultur og rus: Den sykt alvorlige generasjonen

Link til foredrag: PDF

Derfor er ikke Davosmenneskets rikdom et problem

Borgen er tilbake i tredje sesong. I alle fall i Danmark. Den kommer sikkert hit også. Rune Lykkeberg i danske Information presenterer den nye sesongen i Klassekampen i dag. Jeg vet ikke hvor god den nye serien er, men Lykkebergs presentasjon fortjener å bli lest. For den er en god klasseanalyse.

Lykkeberg kaller Birgitte Nyborg for et "Davosmenneske". Vi aner jo hva det er uten å slå opp Samuel Huntingtons begrep. Det er lenge siden Davos handlet om skøyteløp. Birgitte Nyborg har startet et nytt parti som lover nytt demokrati og respekt for menneskerettighetene. Hun er drevet av rettferd og anstendighet. Serien, skriver Lykkeberg, er befolket av karakterer som beveger seg mellom toppstillinger i næringslivet, akademia og media i tillegg til å delta i politiske verv. De møtes i elegante og smakfulle omgivelser, er veltrente og velkledde. Den eneste som skiller seg ut er den overvektige formannen for det høyrepopulistiske partiet. Lykkeberg viser oss at i Borgen er ikke de rikes rikdom et problem, og omfordeling er ikke et tema. Davosmenneskene er ikke rike på bekostning av andre. Davosmenneskene undertrykker ikke. De siviliserer, de er opptatt av menneskerettigheter for flyktninger, for anstendig dyrehold. Problemet er bare at serien ikke eksporterer kampen for et bedre Danmark, den eksporterer en utopi. Slik avslutter Rune Lykkeberg. Han viser oss vrangbildet av Borgen. Men gjør han ikke samtidig mye mer enn det?

Er ikke en side ved tragedien med finanskrisen at vi er uten gode kritiske analyser av de interessemotsetninger som både skapte den og som gjør at den fortsatt styrer oss? Er det virkelig slik som Lykkeberg skriver at det samfunn som avtegnes i Borgen bare er overklassens utopi? Er den ikke alles utopi?

Link: http://db.tt/Shfb45Xy

Spanias triste dager

Alfas del Pi

Først sto det en liten notis om at det var møte i boligsameiet hvor "alle naboene kunne få anledning til å ta opp alle sine klager." Så kom det opp en beskjed om at alle som ikke hadde betalt sin andel av fellesutgiftene måtte gjøre dette omgående. Møtet ble avholdt for et par dager siden og beskjeden om fellesavgiftene er nå fjernet.

Jeg låner leilighet i et velholdt boligkompleks i denne delen av Spania hvor så mange nordmenn har sin feriebolig.

I dag kom det en flyttebil og tømte et par av leilighetene. Flyttefolkene lagde mye bråk. En vaskemaskin falt ned flere trapper og gikk i stykker. Flyttefolkene var unge gutter. De lo. Fra en av terrassene over leiligheten sto en eldre kvinne og observerte opptrinnet. Hun sa de burde skamme seg. De lot som de ikke hørte henne. Det gjorde vi andre også. Så dro flyttebilen.

El Pais hadde en artikkel forrige dagen under seksjonen "Livsstil og kunst" med tittelen "Krisens triste farge", artikkelen var illustrert med dette bildet som skal være tatt på gata i Madrid. Det er altså ikke arrangert. Bildet viser en mann som er fin i tøyet, har velholdte sko og et diskret armbåndsur. På plakaten hans kan vi lese at han søker arbeid, at han bor på gata og at han ber om hjelp. Dette er Spanias triste dager. Det er middelklassen nå som går fra gård og grunn.

Det går så stille for seg at det er nesten så vi ikke merker det. Manolo på den lokale sykkelbutikken sier det slik: "Jeg var hjemme i Cadiz på ferie. Over alt var det folk i gatene. Folk var i barene og familien spiste søndagsmiddagen på sin lokale favorittrestaurant. Det er som om ikke krisen var her i det hele tatt!" Men når jeg spør Manolo om hvordan det går med forretningen trekker han på skuldrene. "Vi bruker tiden på å rydde og holde orden. Slik at alt er klart når kundene kommer tilbake." Han og familien har flyttet inn i en enromsleilighet og han tar strøjobber som vaktmester for skandinaviske sommergjester som trenger hjelp til å vedlikeholde eiendommene sine mens de er hjemme.

Mer enn hver fjerde spanske arbeidstaker er uten jobb. Hver eneste dag skriver El Mundo får namsmannen i Valencia-regionen 52 nye krav om å kaste familier på gata. Både unge og gamle rammes. De gamle rammes fordi de har latt barna få bruke boligen som sikkerhet for å kunne komme inn på boligmarkedet.

Spania er et ungt demokrati. Men lovene er gamle. Lovverket som regulerer boligmarkedet er fra 1909 og siste gang den ble revidert var under Franco i 1946. Men det verste er kanskje det El Pais skriver om at det er som vi er totalt uten perspektiver til å forstå hva som skjer, selv uroen i gatene skjer uten de store tumultene. Men det er alvor.

Akkurat nå, etter at jeg skrev dette, leser jeg at en kvinne har kastet seg ut fra balkongen hvor hun bodde i Eibar i Spansk Baskerland. Både kvinnen og hennes mann har vært politisk aktive i det baskiske sosialistpartiet lokalt i byen hvor de bor. Flyttefolkene hadde møtt fram for å tømme leiligheten da hun hoppet. Livet sto ikke til å redde. Ingen i vennekretsen visste at de var truet med utkastelse. Enda partiet de er tilknyttet lokalt har vært med å danne en kamporganisasjon for å beskytte folk som opplever nettopp dette. Ingen skulle vite. Skammen.

Det alvorligste er fraværet av kollektiv handling: At den globale finanskrisen skal oppleves som et individuelt ansvar - både av den som rammes, og av oss andre, vi som ser på.

Doper norske toppidrettsutøvere seg?

I dag avslørte den tidligere sykkelproffen Steffen Kjærgaard at han brukte doping. Inggard Lereim som har vært sentral i arbeidet mot doping omtaler saken som den største dopingskandalen noen sinne i norsk idrett. Kjærgaard innrømmer å ha brukt doping etter at han forlot norsk amatørsykling til fordel for en karriere som profesjonell syklist utenlands.  

Dopingsaken er et skolebokeksempel i grunnleggende sosiologi. Enkelt-mennesker endrer selv sine mest grunnleggende oppfatninger og over-bevisninger når de inngår i nye kollektiver som har helt andre spille-regler og verdier enn de kollektivene de tidligere var del av. 

Det betyr at om internasjonalt doping-arbeid skal fungere må det fjerne doping som et kollektivt fenomen. En Alberto Contador som doper seg har ingen sjanse om alle rundt ham ser på doping som kriminelt, mens han forblir en helt om de ikke bryr seg. Og kanskje er det dette som skjer nå, at det internasjonale dopingarbeidet fører til at doping ikke lengre bare dreier seg om å ikke bli avslørt men om ikke å begå urett. 

Det er av samme grunn at vi kan ha fortsatt tillit til at norske toppidrettsutøvere er rene. Ganske enkelt fordi Marit Bjørgen og Petter Northug gjør karriere innenfor nasjonale kollektiver hvor doping ER kriminalitet. Ja, selv de nærmeste kollektivene deres - tilsvarende den profesjonelle sykkelklubben US Postal team - ser det slik. Slik tror jeg ikke det har vært med Eddy Merckx, Lance Armstrong eller Alberto Contador. Deres nærmeste kolleger og støtteapparat har ikke fordømt preparatbruken men sett på det som konkurransefordeler du enten har eller ikke har. Og da bør du ha det. 

Vi har lov å håpe at Antidoping Norge som nå igangsetter en undersøkelse frifinner de norske sykkelheltene som er aktive i dag. Fordi vi må håpe at hele sykkelmiljøet vårt deler de samme spilleregler og verdier som resten av Idretts-Norge.

PostScript:

Flere modige enkeltpersoner har tatt belastningen med å stå fram om doping mens resten av miljøet forholdt seg tause. Her er en slik historie: Emma O'Reillys historie