Først sto det en liten notis om at det var møte i boligsameiet hvor "alle naboene kunne få anledning til å ta opp alle sine klager." Så kom det opp en beskjed om at alle som ikke hadde betalt sin andel av fellesutgiftene måtte gjøre dette omgående. Møtet ble avholdt for et par dager siden og beskjeden om fellesavgiftene er nå fjernet.
Jeg låner leilighet i et velholdt boligkompleks i denne delen av Spania hvor så mange nordmenn har sin feriebolig.
I dag kom det en flyttebil og tømte et par av leilighetene. Flyttefolkene lagde mye bråk. En vaskemaskin falt ned flere trapper og gikk i stykker. Flyttefolkene var unge gutter. De lo. Fra en av terrassene over leiligheten sto en eldre kvinne og observerte opptrinnet. Hun sa de burde skamme seg. De lot som de ikke hørte henne. Det gjorde vi andre også. Så dro flyttebilen.
El Pais hadde en artikkel forrige dagen under seksjonen "Livsstil og kunst" med tittelen "Krisens triste farge", artikkelen var illustrert med dette bildet som skal være tatt på gata i Madrid. Det er altså ikke arrangert. Bildet viser en mann som er fin i tøyet, har velholdte sko og et diskret armbåndsur. På plakaten hans kan vi lese at han søker arbeid, at han bor på gata og at han ber om hjelp. Dette er Spanias triste dager. Det er middelklassen nå som går fra gård og grunn.
Det går så stille for seg at det er nesten så vi ikke merker det. Manolo på den lokale sykkelbutikken sier det slik: "Jeg var hjemme i Cadiz på ferie. Over alt var det folk i gatene. Folk var i barene og familien spiste søndagsmiddagen på sin lokale favorittrestaurant. Det er som om ikke krisen var her i det hele tatt!" Men når jeg spør Manolo om hvordan det går med forretningen trekker han på skuldrene. "Vi bruker tiden på å rydde og holde orden. Slik at alt er klart når kundene kommer tilbake." Han og familien har flyttet inn i en enromsleilighet og han tar strøjobber som vaktmester for skandinaviske sommergjester som trenger hjelp til å vedlikeholde eiendommene sine mens de er hjemme.
Mer enn hver fjerde spanske arbeidstaker er uten jobb. Hver eneste dag skriver El Mundo får namsmannen i Valencia-regionen 52 nye krav om å kaste familier på gata. Både unge og gamle rammes. De gamle rammes fordi de har latt barna få bruke boligen som sikkerhet for å kunne komme inn på boligmarkedet.
Spania er et ungt demokrati. Men lovene er gamle. Lovverket som regulerer boligmarkedet er fra 1909 og siste gang den ble revidert var under Franco i 1946. Men det verste er kanskje det El Pais skriver om at det er som vi er totalt uten perspektiver til å forstå hva som skjer, selv uroen i gatene skjer uten de store tumultene. Men det er alvor.
Akkurat nå, etter at jeg skrev dette, leser jeg at en kvinne har kastet seg ut fra balkongen hvor hun bodde i Eibar i Spansk Baskerland. Både kvinnen og hennes mann har vært politisk aktive i det baskiske sosialistpartiet lokalt i byen hvor de bor. Flyttefolkene hadde møtt fram for å tømme leiligheten da hun hoppet. Livet sto ikke til å redde. Ingen i vennekretsen visste at de var truet med utkastelse. Enda partiet de er tilknyttet lokalt har vært med å danne en kamporganisasjon for å beskytte folk som opplever nettopp dette. Ingen skulle vite. Skammen.
Det alvorligste er fraværet av kollektiv handling: At den globale finanskrisen skal oppleves som et individuelt ansvar - både av den som rammes, og av oss andre, vi som ser på.
