Homage til Europas fortapte middelklasse

Du ser dem ikke så godt akkurat nå. Jeg har utsikt utover La Rambla i Barcelona fra en leilighet flere etasjer over gatenivå. Det er sommer og sol. På dagtid er den gamle delen av byen scene for turister som flanerer opp og ned hovedgaten. Det er fortauskafeer, iskrembarer, restauranter og på hjørnet under meg er det også kjøp og salg av gullsmykker. Du finner en vakker bokhandel i den trange gaten inn til kirken Santa Maria del Pi.

Men de er der. De som er self employed. Han som selger håndlagde vifter spredt ut på gaten foran seg. Hun som synger med en fyldig røst ute av proposjon med den lille kroppen. De utallige selgerne av billige plastikkleker, de enda flere som selger coca cola fra six packs de har stripset til den ene hånden mens de påkaller vår oppmerksomhet med den andre. Om noen timer når solen går ned kommer det flere. Mange flere. Roseselgerne. Fotografene. Og sexarbeiderne. Etter midnatt når fortauskafeene også stenger og vi turister går fra bar til bar dominerer disse selvengasjerte arbeiderne gatebildet.

Og hva er så overraskende ved dette? Slik har vel bykjernene i Europa sett ut lenge? Det er vel en kjent sak at Europas velstand har gått hånd i hånd med et filleproletariat? Likevel er noe her helt nytt.

For temmelig nøyaktig syttifem år siden, under den spanske borgerkrigen, befant George Orwell seg et par kvartaler lenger ned samme gaten. Han hadde blitt tipset om at noe var i ferd med å skje på  Telegrafen, en bygning noen kvartaler lengre opp fra der jeg sitter, på Plaza de Catalunia. Orwell drar for å se hva som hadde skjedd. I det han skal passere under meg på gata hører han skuddveksling og   finner tilflukt i sidegaten.

Orwell var vitne til at det bryter ut åpen konflikt mellom kommunistene og anarkistene. Republikken var i indre oppløsning. Orwell kom seg etterhvert tilbake til England og skrev Homage to Catalonia. Et bittert oppgjør med hvordan en verden går i oppløsning innenfra.

Slik er det blitt igjen. For om vi turister stopper opp og ser litt nærmere på de som beveger seg mellom oss, er det mulig vi vil bli overrasket. For bare noen få år siden var den selvengasjerte gatearbeideren som fylte Europas turistområder unge menn fra Afrika. Nå har vi jaget ham hjem.

De som i dag forsøker å selge meg blinkende   solbriller i plastikk var i går medlem av Spanias         middelklasse.


Post Script

Her er en god kommentar til det globale nedbyggingen av middelklassesamfunnet: Luis Fernández-Galiano i El Pais. Her kobles det som skjer i Egypt, i Tyrkia og i Brasil med det som skjer i Spania. Stadig større grupper av samfunnets middelklasse får problemer, enten fordi de mister jobben, eller fordi det jobben betaler ikke lenger dekker helt nødvendige behov.  Vi får det en sosiolog i England beskriver som et nytt arbeidsmarked hvor stadig flere av oss får arbeidsbetingelser som utnytter hull og mangler i eksisterende lovverk: Guy Standing i The Guardian Dette er arbeid det er vanskelig å leve av. Disse prosessene rammer også det norske arbeidsmarkedet: Noen betaler prisen.

Ungdomskultur og rus: Den sykt alvorlige generasjonen

Link til foredrag: PDF

Derfor er ikke Davosmenneskets rikdom et problem

Borgen er tilbake i tredje sesong. I alle fall i Danmark. Den kommer sikkert hit også. Rune Lykkeberg i danske Information presenterer den nye sesongen i Klassekampen i dag. Jeg vet ikke hvor god den nye serien er, men Lykkebergs presentasjon fortjener å bli lest. For den er en god klasseanalyse.

Lykkeberg kaller Birgitte Nyborg for et "Davosmenneske". Vi aner jo hva det er uten å slå opp Samuel Huntingtons begrep. Det er lenge siden Davos handlet om skøyteløp. Birgitte Nyborg har startet et nytt parti som lover nytt demokrati og respekt for menneskerettighetene. Hun er drevet av rettferd og anstendighet. Serien, skriver Lykkeberg, er befolket av karakterer som beveger seg mellom toppstillinger i næringslivet, akademia og media i tillegg til å delta i politiske verv. De møtes i elegante og smakfulle omgivelser, er veltrente og velkledde. Den eneste som skiller seg ut er den overvektige formannen for det høyrepopulistiske partiet. Lykkeberg viser oss at i Borgen er ikke de rikes rikdom et problem, og omfordeling er ikke et tema. Davosmenneskene er ikke rike på bekostning av andre. Davosmenneskene undertrykker ikke. De siviliserer, de er opptatt av menneskerettigheter for flyktninger, for anstendig dyrehold. Problemet er bare at serien ikke eksporterer kampen for et bedre Danmark, den eksporterer en utopi. Slik avslutter Rune Lykkeberg. Han viser oss vrangbildet av Borgen. Men gjør han ikke samtidig mye mer enn det?

Er ikke en side ved tragedien med finanskrisen at vi er uten gode kritiske analyser av de interessemotsetninger som både skapte den og som gjør at den fortsatt styrer oss? Er det virkelig slik som Lykkeberg skriver at det samfunn som avtegnes i Borgen bare er overklassens utopi? Er den ikke alles utopi?

Link: http://db.tt/Shfb45Xy

Spanias triste dager

Alfas del Pi

Først sto det en liten notis om at det var møte i boligsameiet hvor "alle naboene kunne få anledning til å ta opp alle sine klager." Så kom det opp en beskjed om at alle som ikke hadde betalt sin andel av fellesutgiftene måtte gjøre dette omgående. Møtet ble avholdt for et par dager siden og beskjeden om fellesavgiftene er nå fjernet.

Jeg låner leilighet i et velholdt boligkompleks i denne delen av Spania hvor så mange nordmenn har sin feriebolig.

I dag kom det en flyttebil og tømte et par av leilighetene. Flyttefolkene lagde mye bråk. En vaskemaskin falt ned flere trapper og gikk i stykker. Flyttefolkene var unge gutter. De lo. Fra en av terrassene over leiligheten sto en eldre kvinne og observerte opptrinnet. Hun sa de burde skamme seg. De lot som de ikke hørte henne. Det gjorde vi andre også. Så dro flyttebilen.

El Pais hadde en artikkel forrige dagen under seksjonen "Livsstil og kunst" med tittelen "Krisens triste farge", artikkelen var illustrert med dette bildet som skal være tatt på gata i Madrid. Det er altså ikke arrangert. Bildet viser en mann som er fin i tøyet, har velholdte sko og et diskret armbåndsur. På plakaten hans kan vi lese at han søker arbeid, at han bor på gata og at han ber om hjelp. Dette er Spanias triste dager. Det er middelklassen nå som går fra gård og grunn.

Det går så stille for seg at det er nesten så vi ikke merker det. Manolo på den lokale sykkelbutikken sier det slik: "Jeg var hjemme i Cadiz på ferie. Over alt var det folk i gatene. Folk var i barene og familien spiste søndagsmiddagen på sin lokale favorittrestaurant. Det er som om ikke krisen var her i det hele tatt!" Men når jeg spør Manolo om hvordan det går med forretningen trekker han på skuldrene. "Vi bruker tiden på å rydde og holde orden. Slik at alt er klart når kundene kommer tilbake." Han og familien har flyttet inn i en enromsleilighet og han tar strøjobber som vaktmester for skandinaviske sommergjester som trenger hjelp til å vedlikeholde eiendommene sine mens de er hjemme.

Mer enn hver fjerde spanske arbeidstaker er uten jobb. Hver eneste dag skriver El Mundo får namsmannen i Valencia-regionen 52 nye krav om å kaste familier på gata. Både unge og gamle rammes. De gamle rammes fordi de har latt barna få bruke boligen som sikkerhet for å kunne komme inn på boligmarkedet.

Spania er et ungt demokrati. Men lovene er gamle. Lovverket som regulerer boligmarkedet er fra 1909 og siste gang den ble revidert var under Franco i 1946. Men det verste er kanskje det El Pais skriver om at det er som vi er totalt uten perspektiver til å forstå hva som skjer, selv uroen i gatene skjer uten de store tumultene. Men det er alvor.

Akkurat nå, etter at jeg skrev dette, leser jeg at en kvinne har kastet seg ut fra balkongen hvor hun bodde i Eibar i Spansk Baskerland. Både kvinnen og hennes mann har vært politisk aktive i det baskiske sosialistpartiet lokalt i byen hvor de bor. Flyttefolkene hadde møtt fram for å tømme leiligheten da hun hoppet. Livet sto ikke til å redde. Ingen i vennekretsen visste at de var truet med utkastelse. Enda partiet de er tilknyttet lokalt har vært med å danne en kamporganisasjon for å beskytte folk som opplever nettopp dette. Ingen skulle vite. Skammen.

Det alvorligste er fraværet av kollektiv handling: At den globale finanskrisen skal oppleves som et individuelt ansvar - både av den som rammes, og av oss andre, vi som ser på.

Doper norske toppidrettsutøvere seg?

I dag avslørte den tidligere sykkelproffen Steffen Kjærgaard at han brukte doping. Inggard Lereim som har vært sentral i arbeidet mot doping omtaler saken som den største dopingskandalen noen sinne i norsk idrett. Kjærgaard innrømmer å ha brukt doping etter at han forlot norsk amatørsykling til fordel for en karriere som profesjonell syklist utenlands.  

Dopingsaken er et skolebokeksempel i grunnleggende sosiologi. Enkelt-mennesker endrer selv sine mest grunnleggende oppfatninger og over-bevisninger når de inngår i nye kollektiver som har helt andre spille-regler og verdier enn de kollektivene de tidligere var del av. 

Det betyr at om internasjonalt doping-arbeid skal fungere må det fjerne doping som et kollektivt fenomen. En Alberto Contador som doper seg har ingen sjanse om alle rundt ham ser på doping som kriminelt, mens han forblir en helt om de ikke bryr seg. Og kanskje er det dette som skjer nå, at det internasjonale dopingarbeidet fører til at doping ikke lengre bare dreier seg om å ikke bli avslørt men om ikke å begå urett. 

Det er av samme grunn at vi kan ha fortsatt tillit til at norske toppidrettsutøvere er rene. Ganske enkelt fordi Marit Bjørgen og Petter Northug gjør karriere innenfor nasjonale kollektiver hvor doping ER kriminalitet. Ja, selv de nærmeste kollektivene deres - tilsvarende den profesjonelle sykkelklubben US Postal team - ser det slik. Slik tror jeg ikke det har vært med Eddy Merckx, Lance Armstrong eller Alberto Contador. Deres nærmeste kolleger og støtteapparat har ikke fordømt preparatbruken men sett på det som konkurransefordeler du enten har eller ikke har. Og da bør du ha det. 

Vi har lov å håpe at Antidoping Norge som nå igangsetter en undersøkelse frifinner de norske sykkelheltene som er aktive i dag. Fordi vi må håpe at hele sykkelmiljøet vårt deler de samme spilleregler og verdier som resten av Idretts-Norge.

PostScript:

Flere modige enkeltpersoner har tatt belastningen med å stå fram om doping mens resten av miljøet forholdt seg tause. Her er en slik historie: Emma O'Reillys historie

Partydop og ungdomskultur - 10 år etter

Innlegg på konferansen: 

Unge i risikosonen - forebygging og tiltak som fungerer

Her er link til: PDF av foredraget 

Forskning på fattigdom i Telemark

Hvorfor er Bærum rikt og Kragerø fattig? Reproduserer små lokalsamfunn sosial ulikhet?

Working Paper, Innlegg FoU barn og unge gruppemøte 22 februar 2012 om ungdom, marginalisering og lokalsamfunn

  

Det er store forskjeller i kommune-Norge, der hvor jeg bor må skolene erstatte knuste vindusruter med papp fordi det ikke finnes penger på årets vedlikeholdsbudsjett til å sette inn nye glass. Det må de vente med til neste år. Noen kommuner er rike mens andre er fattige, men hva betyr det?  

Bærum er rikt og Kragerø sliter. Det blir synlig hver sommer. Og det er ikke bare Kragerø som sliter. Kommunene over hele landet står overfor store utfordringer. Eldrebølgen er alt over oss. Det blir flere og flere eldre som stiller store krav til offentlige velferdstjenester i årene som kommer, samtidig som det blir færre yrkesaktive til å bære kostnadene disse tjenestene vil koste. Men det er ikke kommuneplanleggernes vanskelige veivalg som opptar meg.

Jeg er opptatt av at alle unge mennesker som vokser opp i dag, vokser opp i bestemte lokalsamfunn. Hva betyr lokalsamfunnet for deres oppvekst?

Jeg er ikke opptatt av det store flertallet av unge som vokser opp. De har det bra. Skiensundersøkelsen viser at aldri har så mange rapportert at de trives på skolen. I 1997 sa 80 % av skoleelevene på ungdomsskoletrinnet at de trivdes på skolen. I 2011 var det hele 92 % som svarte det samme.

Jeg er opptatt av de få. 

Link til hele foredraget: Hvorfor er Bærum rikt og Kragerø fattig? (PDF - endret 23.02.2012)

Skulle jeg latt være å intervjue Sandra? (bidrag i ny bok)

Kanskje skulle jeg ikke ha intervjuet Sandra? Sandra var 11 år. Hun fortalte at hun ble ertet på skolen fordi hun fikk hjelp fra en kristen organisasjon – enda, som hun påpekte, det gjorde hun jo ikke. Sannheten er at det var Lena, moren til Sandra, som fikk hjelp derfra. Hun fikk ting som Sandra kunne bruke. Og ut fra det Sandra fortalte, var det tydelig at informasjon om dette nådde fram til Sandras venner på skolen. Det hjalp ikke at Sandra hadde det samme som de andre, alle visste likevel at Sandra ikke var som alle andre.

Samtalen med Sandra lærte meg om barnefattigdom, men samtidig må jeg stille meg det ubehagelige spørsmålet om hvilke kostnader min læring påførte Sandra.

Boken finnes her: Gyldendal-Akademisk

Jeg og Statoil, vi har skylden når lufta forurenses

Aftenposten gjengir i dag statistikk for måling av nitrogendioksyd i lufta fra en rekke målestasjoner fra 2007 og fram til 2011. Statistikken viser at det ikke er lurt å bosette seg nær målestasjonen på Bygdø. Den viser dessuten at uansett hvilke målestasjon vi snakker om så har situasjonen forverret seg. På alle stasjonene ligger nivået i 2011 over akseptabel grenseverdi. 

Det er min skyld. Jeg har 142 km hjemmefra til jobben. Husholdet har to biler. Begge bilene kjører svært mange kilometer hvert år. De bruker diesel. Bilene forurenser.

Det er din skyld også. De siste ti årene har vi alle skiftet ut bensinbilene våre og kjøpt dieselbiler i stedet.

Men det er også statens skyld. Fellesskapet vårt ville ha oss alle til å kjøre diesel og gjorde avgiftene lavere om vi valgte slike biler.

Nå finnes det løsninger.

Vi kan stoppe (mye av) luftforurensningen. Vi kan erstatte dieselbilen med elektrisk bil. Slike biler bringer vannkraften vår ut på veiene. Og de lager ikke noen luftforurensning. Flott. Før var slike biler forbeholdt DINKS. Double-Income-No-Kids. De hadde bare to seter. Nå ser de ut som en Golf, har fem seter og du får plass til hele lørdagshandelen i bagasjerommet.

Det er bare en liten ulempe.

Elektriske biler kan ikke kjøre mange kilometerne før de må få påfyll. Min dieselbil kan kjøre 1000 km mellom hver gang den må fylles opp. Når broren min om vinteren inviterer hele familien på tur i den elektriske bilen så kan ikke turen være på mer enn 100 km. Da må han til en ladestasjon. 

Statoil har ikke ladestasjoner.

Jeg kjører hovedveien til sørlandet på vei til jobben. Jeg kjører E18 fra Drammen til Porsgrunn. Den turen kan ikke broren min kjøre i sin elektriske bil. For da må han stoppe underveis og lade opp bilen sin. Og det kan han ikke. I et hvert fall ikke på noen av de stedene langs E18 hvor vi med dieselbilene våre stopper og tanker opp. For Statoil har ikke noen elektrisk ladestasjon. Ikke Shell heller og heller ikke Esso.

Aftenpostens artikkel om luftforurensning

Partydop og ungdomskultur - 10 år etter

I 2002 skrev Viggo Vestel, Ingeborg Rossow og jeg NOVA-rapporten "Partydop og ungdomskultur". Vi stilte spørsmål om ikke etablerte sannheter måtte revideres. Var det slik at ungdoms narkotikabruk bare hadde med det å ha belastet bakgrunn å gjøre? Vi foreslo i stedet at unges rusmiddelbruk måtte forstås som del av ungdomskulturelle stilpakker.

Vi skrev rapporten mot et bakteppe hvor nye rusmidler som Ecstasy og GHB var blitt del av mange unges hverdag. Eminem sto på scenen i et fullsatt Oslo Spektrum og lot som han "droppet" en Ecstasy-tablett og jeg fikk en historie fra en informant om hvordan de to guttene hans gikk i medisinskapet og ikke i barskapet for å finne noe de kunne ruse seg på.

I dag er det knapt noen unge som rapporterer om ecstasybruk. Det er mye mindre bruk av hasj og marihuana, ja også når det gjelder alkohol, sier unge at de drikker mye mindre enn hva tidligere generasjoner har gjort.

Hvor godt var svaret vi ga for ti år siden? Jeg ser fram til anledningen til å reflektere over perspektivene fra den gang i lys av det ungdomslandskapet vi står overfor i dag.

---

Her er en link til programmet for seminaret 21. og 22. mars 2012: Unge i risikosonen